Om det sosiale kredittsystemet eller hvordan personvern i Kina er 1000 ganger verre enn det jeg noensinne så for meg

Photo by Evan Aker on Unsplash

Vi som driver med personvern, vet at det er en del land du bare ikke skal overføre personopplysinger til. Kina er ett av dem. Dette i all hovedsak på grunn av den utredningen bestilt av EDPB for noen år siden om rettssituasjonen i både Kina, India og Russland.

Men av nyere dato kan det jo nevnes den boten TikTok fikk av ingen andre enn det irske datatilsynet (et tilsyn kjent for å være rause med big tech), for å ha overført personopplysninger om EU/EØS-borgere til Kina uten å ha overføringsgrunnlag og uten å være åpne om at det var det de gjorde.

Er det likevel naivt av meg å innrømme at jeg ikke ante hvor dårlig det står til sånn personvernmessig i Kina. Vel, det får så være! For la meg gjøre en ting klinkende klart: det er så mye verre enn det jeg trodde.

Okay, men hva er greia med Kina da, Ida?

Jo, takk som spør!

Jeg kunne ha snakket om folkemordet og den systematiske overvåkningen av Uighurerne i Kina, den manglende ytringsfriheten og den systematiske sensuren, den kollektive glemselen rundt en ekstremt traumatisk historie som inkluderer både den kulturelle revolusjon og enkelthendelser som massakren på Den himmelske freds plass i Beijing (Tiananmen-plassen), eller den altoppslukende trusselen om vold hvis du ikke er en god, liten borger som gjør som det kinesiske kommunistpartiet sier.

Det siste skal jeg for så vidt snakke en del om. For la meg snakke om det sosiale kredittsystemet som har blitt kjent utenfor Kinas grenser.    

Hvordan fungerer det?

Kort fortalt, det er et poengsystem hvor du som borger får poeng for hvordan du oppfører deg. Oppfører du deg «bra», f.eks. ved at du hjelper en gammel nabo med flyttelasset, skriver positivt om kommunistpartiet på sosiale medier eller arrangerer en lokal kveld dere du og vennene dine synger kommunistsanger til ære for president og partileder Xi Jining, får du poeng.

Andre eksempler som ofte trekkes frem er kjøpsadferd. Kjøper du bleier? Ja, da er du nok en pliktoppfyllende forelder og får poeng! 

Men hvis du går på rødt lys, kjøper videospill eller Gud forby, snakker kritisk om regimet på internett, da daler du i score.

Og hvorfor er dette så farlig? Alle som kommer under en viss score, blir offentlig shamet gjennom at bildet ditt offentliggjøres slik at «alle» kan se hvilken dårlig person du er.

Og så mister du goder som muligheten til å kjøpe togbilletter, flybilletter eller reise utenlands, eller søke offentlige jobber. Motsatt får du flere slike goder dersom du har en høy score, f.eks. adgang til lån i banken uten å måtte stille sikring. 

Systemet er også lagt opp slik at hvis folk med høyere score omgås deg, mister de poeng. Dine venner, familie og bekjente har dermed et kraftig sosialt incentiv til å slutte å være sammen med deg hvis scoren din blir for lav.

Det sosiale kredittsystemet og Kinas tillitsproblem

Det sosiale kredittsystemet er per nå ikke ett sentralisert system. Det består at et 30-talls prosjekter som alle er implementert på litt forskjellig vis, men som har samme mål, og som alt i alt fungerer på nesten samme måte.

Formålet er å øke tilliten i det kinesiske samfunnet.

Kina har nemlig et tillitsproblem. Den tyske forfatteren og journalisten Kai Strittmatter som har bodd to titalls år i kina og snakker mandarin, forklarer i boka «We have been harmonized – Life in Chinas surveillance state» at den jevne kineser ikke stoler på styringsmaktene og heller ikke på naboen sin.

Dette er et problem. De aller fleste velfungerende samfunn er bygget på prinsippet om at «avtaler skal holdes» i en eller annen form. Men ikke i Kina. Der forventer man det motsatte.

Hvorfor er det slik? Strittmatter trekker en direkte parallell til den kulturelle revolusjonen hvor Mao dyrket frem en personlighetssekt rundt seg selv som var så sterk, at det aldri var rom for kritikk. Faktisk så lite som at hvis du så vidt antydet at han ikke var den nærmest guddommelige lederen som han ga seg ut for å være, ble du drept.

Denne sosiale normen var så sterk og så systematisert, at barn anga sine foreldre, ektefeller anga hverandre, og resultatet? At mora de nå ble drept av staten foran deg fordi du, barnet hennes anga henne til styringsmaktene.   

Og denne delen av Kinesisk historie er nå ignorert. Kommunistpartiet har aldri tatt et oppgjør med denne delen av historien sin. Det er klart dette fører til tillitsproblemer når flere som lever i dag kan huske at mor anga far, og at far ble drept.

For hvem kan du stole på da?

Man kan også trekke en linje fra den manglende rettsstaten i Kina, til tillitsproblemet. Kinas lover blir nemlig håndhevet nokså tilfeldig.

Jovisst har landet lover. Det er bare det at de er svært uforutsigbare og håndheves tilfeldig, nærmest som en form for gjengivelse hvis du gjør noe som kommunistpartiet ser på som truende. Og det fostrer åpenbart heller ikke tillit.

Det andre formålet er kontroll

Okay, så trenger Kina et system for å bedre tilliten. Det vil si sikre at avtaler holdes, og at folk betaler tilbake gjeld de skylder.

Men et annet formål er kontroll.

Vi har allerede kommet inn på det når vi har snakket om hvilken adferd som kan gi deg trekk i scoren din: å snakke negativt om kommunistregimet.

Og det er dette det sosiale kredittsystemet handler om etter min mening: det er et digitalt verktøy for å sikre etterlevelse i et stadig mer totalitært regime.

Denne bloggposten er basert på nyhetsbrevet mitt om personvern. Driver du med personvern og kunne tenke deg støtte i form av et ukentlig nyhetsbrev? Meld deg på her!

Disclaimer: No AI Training Use

All content on this blog, including text, images, and other materials, is the intellectual property of the author unless otherwise stated. This content may not be used, copied, stored, or processed in any way for the purpose of training artificial intelligence or machine learning models, including but not limited to large language models (LLMs), without explicit, written permission from the author.