The privacy paradox og hvorfor det er en myte
Du har sikkert hørt sagt at «folk flest bryr seg ikke om sitt eget personvern». Eller alternativer som «hvis folk hadde brydd seg om sitt eget personvern, hadde de ikke delt så mye i sosiale medier».
Du tenker det kanskje selv? Dette er et fenomen som har blitt så vanlig at det har fått sitt eget navn: «the privacy paradox».
Fenomenet det går ut på at når man spør folk om de bryr seg om sitt eget personvern, sier de at ja, det gjør de. Og så tar de valg som tilsynelatende er motstridende med å «bry seg om sitt eget personvern». Derav paradokset i «personvernparadokset».
Det er bare det at dette ikke er et paradoks i det hele tatt. Eller mer presist, det er vi personverneksperter som tolker denne adferden (f.eks. det å dele ting i SOME) som uforenelig med å «bry seg om eget personvern».
Sannheten er at folk flest tar bevisst personvernvalg hele tiden. Det er bare det at de ser forskjellige ut fra det vi som eksperter forventer at de skal se ut.
Hvor har jeg dette fra? Jeg har nylig lest forskninga til kommunikasjonseksperten Alice E. Warwick i boka «The Private Is Political» hvor hun redegjør for flere kvalitative forskningsprosjekter hvor hun intervjuer «folk flest» om deres personvernvaner.
Faktisk fokuserer hun mesteparten av forskningen sin på folk som tilhører en seksuell minoritet. Hun introduserer begrepet «privacy work» eller «personvernarbeid» som beskrivelse på de tingene enkeltpersoner gjør for å beskytte eget personvern.
Ved å definere dette som en egen type (ubetalt) arbeid, viser hun at folk flest faktisk bryr seg om sitt eget personvern. Det er bare det at folk flest veier fordeler, ulemper og ikke minst risiko ved å være på f.eks. sosiale medier ulikt enn hva vi eksperter gjør.
Noe som er med på å forklare hvordan personverntiltak fra en enkeltperson kan se veldig annerledes ut enn det vi eksperter mener når vi snakker om risikoreduserende personverntiltak.
Hvordan ser disse tiltakene «for folk flest» ut?
Forskningen til Marwick viser at folk flest er veldig opptatt av å kontrollere hvilke opplysninger om dem som blir offentliggjort. Dette sier kanskje seg selv, men folk flest ønsker å kunne styre HVILKEN informasjon om dem som deles.
Og dette oppnås på forskjellige måter:
· Sosial segmentering: Når du kontrollerer hvilken informasjon du deler med hvem, f.eks. deler du ulik informasjon med folk i nettverket ditt på LinkedIn sammenlignet med hva du vil dele i en gruppechat bestående av gode venner.
· Security through obscurity: Bruk av falskt navn, f.eks. det å ha en offisiell intagramkonto hvor gridden din er veldig fin, men samtidig ha en finsta der du får uttrykk for en annen, og kanskje mindre sosialt akseptabel del av deg.
· Steganografi: Bruk av språk (gjerne nisje-språk) som typisk bare er forståelig for en bestemt del av befolkningen. Her skiller du rett og slett ut hvem du snakker til ut ifra formuleringene du bruker.
· Kontrollere hva du deler og enda viktigere, hva du IKKE deler: Dette er kanskje den mest vanslige formen for «privacy work» - å være bevisst på hva du deler, og hva du ikke deler om deg selv på internett.
· Opt out: Det mest drastiske personverntiltaket: bestemme deg for å ikke bruke en appliksjon. F.eks. når du sletter Facebook-kontoen din fordi du er lei av at Mark Zuckerberg skal creepe på deg!
Denne bloggposten er basert på nyhetsbrevet mitt om personvern. Driver du med personvern og kunne tenke deg støtte i form av et ukentlig nyhetsbrev? Meld deg på her!
Disclaimer: No AI Training Use
All content on this blog, including text, images, and other materials, is the intellectual property of the author unless otherwise stated. This content may not be used, copied, stored, or processed in any way for the purpose of training artificial intelligence or machine learning models, including but not limited to large language models (LLMs), without explicit, written permission from the author.